Ganske snart meldte tanken på barnedåp seg. Jeg er ganske så tradisjonell av meg, og ville absolutt ha denne høytidelige merkedagen for min lille gutt. I tankene begynte planleggingen, og ved det tanken på dåpskjole. -Hadde vi sånt i familen? Sånn som går i arv? -Nei, det fantes ikke slikt i vår slekt.
På farens side hadde de en flott dåpskjole. Kjempegammel og veldig vakker! Det var bare det, at uken før min sønn ble født, så kom det en liten jente til verden , altså min sønns kusine. -Og, de hadde planlagt dåpen til akkurat samme dato.
Jeg er ganske løsningsorientert av meg, og kom da frem til at det var på tide at vi fikk vår egen dåpskjole i slekten, som kan følge slekters gang. Det var virkelig på tide.
Få dager etterpå var stoffbutikken besøkt, såvel mønster, søt engelsk blonde, bånd og kappe i samme stil, pluss lyseblå silkebånd, som seg hør og bør etter tradisjonene, ble kjøpt inn. Bestemors eldgamle Pfaff symaskin ble lånt og jeg satte i gang! Ung og med pågangsmot, jeg hadde ikke sydd så mye på egenhånd etter at jeg gikk ut av første året på sømlinjen på videregående.. som når jeg tenker meg om, ikke egentlig var så skrekkelig lenge siden.
Jeg hadde dårlig råd og sparsomt med utstyr ellers, så den dag i dag har dåpskjolen merker etter gråblyant, som jeg brukte for å tegne opp markeringer på stoffet. Selve mønsteret er forlengst borte. Jeg skulle gjerne hatt tak i det igjen.. nå som jeg kunne brukt det som utgangspunkt til andre søte små plagg..
Kveldstimer etter at babyen min sov hvertfall et par timer i strekk, ble brukt flittig.. Arvingen skulle døpes i kjole sydd med stor iver og stolthet av den unge moren.
Oktober 1988. På oldefarens bursdag, ble Morten Alexander døpt. Og jeg var skrekkelig stolt, både av den fine ungen min, og at dåpskjolen var sydd av meg. Vi fikk mye skryt den dagen!
Årene går, og kjolen henger i skapet. Sammen med luen som hører til . Den er med på et par flyttinger, og følger alltid med, og henger sammen med kjoler og bunader i mitt klesskap.
I 2018, det året min eldste fyller 30, kommer nyheten.. et barnebarn er på vei. Min førstefødte skal bli far! For en glede! Det er så uvirkelig, og så velkomment! -så melder spørsmålet seg....har de tenkt å døpe barnet? Evt ha navnedag? Har min svigerdatters familie noen tradisjon på arvet dåpskjole?
Jeg formelig verker etter at dette barnebarnet skal få føre tradisjonen videre, og jeg håper på at jeg får se neste generasjon i kjolen jeg har sydd..
Svigerdatter forteller at de i utgangspunktet ikke følte noe behov for kirkelig dåp, men at de gjerne ville gjøre det for hennes mormors skyld. Altså barnets oldemor. Og på spørsmål om kjolen faren ble døpt i kunne være aktuell, er svaret at det vil de svært gjerne. Hurra! Den blivende moren syns tanken på at pappaens dåpskjole skal brukes av deres datter er koselig. -Det- syns den blivende bestemoren også!
Vel hjemme hentes dåpskjolen frem, og fotograferes med mobilen, og bilder sendes de blivende foreldre. Stor begeistring i begge leire! Bestemor begynner å planlegge innkjøp av silkebånd, som skal byttes ut for lillemor som skal komme.
Den etterlengtede lille jenten kommer, og bestemoren har noen planer om å freshe opp dåpskjolen litt, i tillegg til å bare bytte farge på silkebåndene.
Jeg har blitt enda mer opptatt av tradisjoner, og er langt inne i research på bunader og andre tradisjonsplagg, og har i den forbindelse forelsket meg i de gamle dåpsluene og dåpssmekkene i silkebrokade med sølvbånd og perler på. Jeg skjønner at det tradisjonelle røde muligens blir litt i meste laget for det moderne unge paret.... Akkurat fordi jeg selv tenkte slik da jeg opprinnelig sydde den søte kjolen i engelsk blonde. Den gangen på 80-tallet var rysjer og puffermer og tung thai-silke veldig populært.. men jeg syns det ble litt "mye" på et lite barn, og ville gjerne ha det mer tradisjonelt, enkelt og tidløst. Derav ble kjolen slik den ble den gangen.
Men i håp om at meningene bak, og symbolikken i de enda eldre skikkene, med rødt og sølv som beskyttelse for den lille, ville kunne bety mer enn den klassiske rene og pene, så startet jeg på både lue og smekke... i rødt... med sølv....(noe jeg hintet om her ) Jeg hadde en mistanke som sagt, om at dette kunne bli i meste laget, så jeg startet også på et likt sett i kremhvit silkebrokade...
Det nærmet seg ferdigstillelse av de små brokadeplaggene, så slo det meg; -enn om det bare ikke slo an i det hele tatt!? Enn om alt dette håndsømsarbeidet var aldeles bortkastet? Jeg måtte spørre! Var dette noe de kunne tenke seg å bruke? Ansiktsuttrykket til den ferske moren sa i grunnen det jeg trengte å vite.. Hun hadde sett for seg det enkle hvite, med de rosa båndene..og planer for pynting av lokale og kaker tilsa at det nok var et tema hun ønsket å følge. I 2019 er de unge foreldrene som oftest ikke så begeistret for kulturhistorie og husflid, akkurat slik det var for meg, den gangen faren skulle døpes. At de voksne ikler seg bunad er helt en annen sak. Full forståelse for det!
Men, jeg hadde likevel lyst til å tilføre noe gammelt tradisjonelt, om enn i det skjære, rene hvite. Og en annen tradisjon dukket opp i hodet mitt. Etter gammelt , i litt andre kretser enn i bondekulturen, ble dåpskjoler ofte sydd av morens brudekjole. Det er noe med at plagg som har blitt brukt i en hellig handling, har blitt velsignet, og denne velsignelsen overføres til barnet i den hellige handlingen å bli døpt. Dette var noe som ble brukt -både- i bondekultur og bykultur. Foreldrene til mitt barnebarn er ikke gifte, så ingen kjole å sprette opp der.. men jeg selv ble gift bare halvannet år før barnebarnet vårt ble født. Og hvilken velsignelse det har vært for meg, så vil jeg gjerne videreføre det til dåpen av mine barnebarn!
Når tiden nå gikk, og barnebarnet også ble litt eldre enn mine barn var da de ble døpt, så begynte også den originale kjolen å bli litt knapp i størrelsen! Hvilket sammentreff! Da -måtte- jo bestemor fikse på den, av praktiske hensyn også.. så hvorfor ikke liksågodt pynte litt i tillegg <3 :D ?
Først og fremst måtte lukkingen bak i nakken gjøres noe alternativ. Jeg sydde på hvite silkebånd til knytting, i tillegg til de trykknappene som allerede var der. Knytting gir større frihet når det kommer til å variere størrelse på halsåpningen. Praktisk!
Den originale kneppingen.
Påsydde hvite silkebånd, gir fleksibilitet i forhold til størrelse i halsåpning.
Brudekjoleblonden klippes i passende stykker. En del syes på, på innsiden av blondekanten på luen.
Håndsøm kreves for påsying av blondekant inni luen.
Den får et litt annet preg med den tyllblonden inni, og forlenges så den passer et større dåpsbarn.
Jeg syr også en vel tiltrengt underkjole. Den aller første underkjolen var av hvit silke, og var både glatt og kald for et lite barn å bæres i... Så en ny underkjole i hvitt bomullslerret syes. Med kappe av bestemors brudeblonde i tyll, nederst, og samme blonde lages til ermer på den nye underkjolen.
Både kappen nederst, ermene og blondekanten på innsiden av luen, titter frem som forlengelse i det visuelle uttrykket i forhold til den originale kjolen.
Forlengelser og fornyelser, gir et eldre og tandrere preg.
Ermene får en visuell forlenging ved tyllblonden på underkjolen.
Sånn ser endelig kjolen ut i ny versjon.
Kjolen får et litt mer antikt preg, den blir forlenget i alle kritiske ender, og den blir om mulig enda lekrere å se på. Vinn-vinn-vinn!
Skjønne lille Mathilde bæres til dåpen, i kjolen som ble sydd av bestemoren, for vel 30 år siden. En tradisjon har blitt overført til andre generasjon, og håpet er at det skal fortsette i mange mange generasjoner etter dette <3 !
Tyllblonden rammer inn ansiktet på en fin måte, nå som den kommer lenger frem.
Nå skal jeg bare lage en "instruksjon" for vedlikehold, bruk, og hvordan skifte bånd, for kommende generasjoner. En dag, der fremme, vil kanskje oldebarn og tippoldebarn bruke kjolen og luen.. Da har de historien her. Da er min hilsen til dem; Takk for at dere bringer tradisjonen videre! <3
Takk for at du ville lese!
A <3
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar