Jakten på tegninger ingen visste om ... Holck, hører du jeg spør deg, hvor er de?

I løpet av 1800-tallet oppsto det som kalles den nasjonalromantiske perioden, eller nasjonalromantikken om du vil .

Store Norske Leksikon (snl.no) beskriver det slik;" Man søkte tilbake til sitt eget folk og dets historie, med interesse for blant annet folkelige tradisjoner, diktning og musikk. Nasjonalromantikken var kjennetegnet av en trang til å skildre og samtidig idealisere en fortid som i Norge særlig ble tatt vare på av bøndene."

I denne perioden var det slik at kunstnere av mange slag reiste rundt og avbildet, enten ved fotografering, maling, tegning eller med ord, det som best beskrev dette romantiske preget av bondekulturen i Norge.

Godt kjent er Ivar Aasens (1813-1896)  ferder i bygde-Norge, for å samle og nedtegne dialekter.
"Folkeminneforskerne Asbjørnsen og Moes innsamlinger av eventyr, Ludvig Mathias Lindemans innsamling av folkemelodier og Ivar Aasens studier av bygdedialekter er videre de klareste uttrykkene for denne vendingen mot folkelige kulturformer som ble oppfattet som spesifikt norske.

Fra rundt 1840 kom det nasjonale gjennombruddet i diktningen, med personer som Henrik Wergeland, Johan Sebastian Welhaven, Jørgen Moe, Andreas Munch samt ungdomsverkene av Henrik Ibsen og Bjørnstjerne Bjørnson.

Gjennombruddet kom innen musikk med Ole Bull og Halfdan Kjerulf, og innen billedkunst viste Johan Christian Dahl veien. Düsseldorf-skolens kunstnere fortsatte arbeidet med å skildre land og folk med Adolph Tidemand, Hans Gude og August Cappelen." (snl.no)

Vi kjenner til Marcus Selmer (1819-1900), som fotograferte både landskaper , og mennesker i det han kalte nasjonaldrakter, som vi i dag gjerne ville kalt bunader eller folkedrakter. Asbjørnsen og Moe samlet eventyr, Tiedemann og Gude malte troll og vi kjenner jo alle til "Brudeferden i Hardanger" som er et nasjonalmonument i seg selv.

Av klesdrakter fra nasjonalromantikken brukes ofte Prahls (1798-1883) trykk som modeller. Han trykket opp tegninger som kjente kunstnere som Calmeyer (1802-1883) og Dreier (1775-1833)  hadde laget. En annen kjent kunstner som avbildet med sine hender bondekulturen het Eckersberg (1822-1870). Disse bildene er heldigvis godt bevart, og brukes som kilder for gjenskapning av bunader vi kler oss i i dag.

Selmers bilde av "Kone fra Ladevik" som ble fotografert ca 1860,  er en kilde jeg setter høyt, da det var akkurat dette bildet som vekket min interesse for å lete mer etter "bunaden fra Ytre Sogn", som har vært aldeles bortglemt.

Mange prester ble oppfordret til å skrive ned beskrivelser av liv og levnet blant befolkningen i sine rurale prestegjeld. Boiesen fra Lærdal er en som innen mitt interessefelt blir sitert ofte. Han har skrevet ned detaljerte betraktninger om klesskikkene i Lærdal rundt 1820.

I Ytre Sogn, nærmere bestemt i Lavik prestegjeld var det ingen prest, meg bekjent, som skrev ned slikt.  Området som den gangen omfattet store deler av det vi i dag kjenner som Høyanger kommune, i tillegg til store deler av Hyllestad kommune, og også tilsvarende områder "på langs" på sørsiden av Sognefjorden, innbefattet den "indre" delen av Gulen kommune, ble allikevel beskrevet i årene 1834 og 1835. Den som tok på seg oppgaven var den godeste Ole Elias Holck (1774-1842).

Jeg elsker å dykke i gamle kilder, og driver en del research sånn ofte ut i sene nattetimer..
Det er av en eller annen grunn om natten min hjerne virker best, og av en eller annen grunn så dukker det opp spennende spor å følge , også om natten!

En natt for en god stund siden så satt jeg og sveipet og trykket på mobilen etter historie og kilder fra min morfars hjemsted, Lavik i Sogn. Bygdebøker og diverse dukket opp, og også et navn på en skikkelse jeg hadde lest littegranne om fra før. Ole Elias Holck.

Holck var en av "Eidsvoldsmennene" , og var født, og døde i Ytre Sogn.

https://no.wikipedia.org/wiki/Ole_Elias_Holck

Hjemmet hans, Alværn, eller Alværa som det i dag kalles, eksisterer i dag som privatbolig, og ligger unnselig på sørsiden av hovedveien mellom Lavik fergekai og Vadheim. Skal du få et glimt i det du passerer må du nesten vite hva du ser etter... Et vakkert hus, på en vakker tomt... se etter det om du kjører forbi!

 https://leksikon.fylkesarkivet.no/article/70e844bc-2e05-419a-8bc8-5ab3adb2c790/

                                                         Alværen sett fra sjøsiden
                                        http://www.kgroenha.net/LudvgCD/ludvbild2.htm




Tilbake til de sene nattetimer, da jeg i min søken kom over en tekst som viser seg å være fra bygdeboka fra Lavik og omegn.

Jeg leste og leste, og der.... dukket det opp noen ord om klesdrakten på den tiden! Akkurat hva jeg trengte for å glemme tiden igjen , og engasjementet mitt vokste.

Det viste seg at denne artikkelen hadde bare et utdrag fra selve skriftet Holck hadde produsert, og artikkelforfatteren nevner bare så vidt noen få ord om klesdrakt og bruk av materialer.

Jeg skjønner jo fort at jeg må lete frem originalteksten, og veien går videre via Bygdeboken, til selve tidsskriftet de har hentet materialet fra.

Artikkelen ble publisert av HISTORIELAGET FOR SOGN i Tidsskrift nr 22 (1968), og finnes her:
http://gamlelavik.net/Docs/Beskrivelse-Ladvig-OEH.pdf

Etter ivrig lesing dukker dette opp: 

"For at ungaae den Vidløftighed en specie! Beskrivelse over ethvert Klædningsstykke af denne Egns Dragter vilde medføre, har man paa hosføiede Tabeller No. l og 2 givet Tegning af en voxen Mandspersohn og en Pige, klædte saaledes, som de i Almindelighed lade sig see ved Kirkerne eller andre høitidelige Anledninger, samt under No. 3 en Brudedragt, hvorhos tilføies: at saavel Brudens Hovedtøi - kaldet Krone - som de flere andre Metalprydelser ere forgyldt Sølv. Brudens Klæder have vel ~et 1 Bygden i Almindelighed brugelige Snit, men Tøiet er Kiøbstadgods, hvorimod Brudgommens er, med Undtagelse af Hat og Tørklæde og tildels Vest, hiemmevirket. Brudgommens Dragt er aldeles som No. l."

Jeg fikk knapt puste! Adrenalinet pumpet og jeg ble fylt av en spenning og et håp om at disse tegningene skulle komme meg for øye. 

Men så enkelt var det altså ikke....

Jeg skrev sporenstreks en mail med henvisning til de kildene jeg til nå hadde funnet, til arkivarkontakten min på Fylkesarkivet i Sogn og Fjordane (nå Vestland) , med spørsmål om dette materialet var kjent for ham.  Svaret var nedslående. Han kjente ikke til at det skulle eksistere slike tegninger. Det virker kort sagt som om at alle jeg henvender meg til om dette stoffet er helt uforstående til hele saken.

Jeg er født nysgjerrig, og klarer ikke å slippe tak i ting jeg lurer på før jeg har funnet et svar. Hvertfall må alle stener vendes og alle mapper undersøkes. Det var da ikke SÅ lenge siden det dukket opp et til da ukjent brev, datert 1920, fra Heiberg til Harry Fett, som inneholdt gode nedtegnelser til beskrivelse av klesdrakter fra Sogn! 

Jeg jaktet på samme tid på nedskrevne dokumenter fra Anders Skasheim, der han hadde intervjuet et knippe eldre damer i Sogn om klesdrakter som de kunne huske fra gammelt av. Disse nedtegnelsene ble gjort på 1920-tallet, og når de den gang snakket om "gamle dager" så er vi altså inne på tiden som favner mine interesseområder.. så disse ville jeg også ha tak i. 

Like ens som med Holcks tegninger visste arkivaren heller ikke om disse nedtegnelsene.

I fjor sommer hadde jeg en "pilgrimsferd" til De Heibergske Samlinger på Kaupanger. Jeg hadde fått audiens i magasinet, og skulle få komme og lete etter plaggdeler fra områdene i Ytre Sogn som jeg interesserer meg for. Bare den turen er verdt et eget blogginnlegg.. det kommer nok om ikke lenge!

I magasinet på museet spør jeg min kontaktperson om han kjenner til både nedtegnelsene fra Skåsheim, og tegningene av Holck.. Men også han var helt ukjent med dette kildematerialet, og mente jeg burde spørre på Fylkesarkivet. Jeg var jo "i nærheten" og skulle ha en overnatting til før hjemreise, og tenkte at hjemreisen kunne utsettes fra morgen til kveld, og dagen kunne tilbringes i Fylkesarkivet om det lot seg gjøre. Så jeg ringte... og kunne gjerne få lov til å komme og lete selv, påfølgende dag. 

Som tenkt, så gjort....

Da jeg ankom arkivets lesesal satt kontaktpersonen min allerede og bladde i mapper han hadde trillet inn på et stativ... Han måtte innrømme at mitt engasjement også tente en gnist av nysgjerrighet i ham, og han skulle hjelpe så godt han kunne. 

Han hjalp så godt at det endte med at vi satt halvannen time over hans arbeidstid, og jeg sågar fikk en mail samme kveld etter at jeg hadde kommet hjem til meg selv...

Vi fant dessverre ikke tegningene fra Holck, men vi fant konkrete spor i hans mappe, som beskrev et aldri så lite dramatisk scenario.

Telegrammer fra 1915, mellom Heiberg på folkemuseet på Kaupanger og hans samarbeidspartner Ringereide i Lavik, forteller en liten historie. Jeg holdt nærmest pusten og kunne kjenne på spenningen og frustrasjonen de må ha følt på da de selv var på samme jakt som meg, for nå over 100 år siden.

Ringereide har på forespørsel sendt avsted manuskriptet av "beskrivelsen av Lavik prestegjeld" til Heiberg. Med krav om at det skal transkriberes en kopi. Når Heiberg går gjennom manuskriptet ser han at tegningene som skulle være vedheftet mangler. Han etterspør i hovedsak en tegning som beskrives i begynnelsen av manuskriptet, som et kart over beskrevne geografiske område. Men jeg tillater meg å inkludere de 3 tegningene av klesdrakter i etterlysningen, siden jeg ville anta at de ville ligge i samme "tøler".

Ringereide svarer i neste telegram at han har vært i Alværa. I denne forbindelse nevnes også en Fjærestad ,som skal være den som overtok eiendommen etter familien Holck/Hartwig. Han ønsket ikke at Holcks eiendeler skulle forlate Lavik. Ringereide hadde altså vært på Alværa, i den hensikt å lete etter det som mangler, men der har arkivar Wiesener fra Bergen vært, "og fore med alt".

Slik jeg leser den følgende korrespondansen har Heiberg kontaktet Bergen, og Wiesener skal på forespørsel ha sendt avgårde til Sogn "det som ville være av interesse". Hva nå det skulle bety!

Vel... jakten min fortsetter! For det har ikke lykkes meg å finne noen oppfølgende dokumenter, om hva Heiberg skal ha mottatt fra Wiesener. Den foreløpige jakten hos Fylkesarkiv, De Heibergske Samlinger eller andre jeg har forespurt har ikke vært fruktbar i forhold til de viktige tegningene.

Dog fant vi Skåsheims notater fra de gamle damene i Balestrand.. i to notisbøker, blant nedskrevne sagn og historier...  så aldri så galt.. osv.

Jeg har likevel et lønnlig håp! Dette er jo tegninger som er nasjonalskatter på høyde med Dreier, Calmeyer og Eckersberg sine. Og jeg kan vanskelig se for meg at de har blitt kastet. Tegninger laget av selveste Eidsvoldsmannen Ole Elias Holck. Allerede på den tiden han levde, og døde, visste nok folk at dette var noe å ta vare på.

Har noen lagt dem i en mappe, i et arkiv, uten å vite hva dette egentlig er?
Har det blitt auksjonert bort? Hengt i ramme på en vegg?

Så mange spørsmål, som jeg innimellom grunner på.

Kjære vene, snille gode, Ole Elias Holck! Hvor kan de ha blitt av?

Jeg håper og ber om at de en vakker dag, og gjerne i min levetid, og aller helst snarlig, dukker opp!

Jeg gir meg ikke, og skal lete mer , og først nå et snarlig dypdykk i Statsarkivet i Bergen. Kanskje Wiesener har lagt dem et sted ingen har letet ennå......  Kryss fingrene da!

Dåpskjole, og dåpslue... søte plagg for tradisjoner og generasjoner.

I 1988 ble jeg mor for første gang. En liten søt pjokk snudde opp ned på livet slik jeg kjente det. For en skatt <3

Ganske snart meldte tanken på barnedåp seg. Jeg er ganske så tradisjonell av meg, og ville absolutt ha denne høytidelige merkedagen for min lille gutt. I tankene begynte planleggingen, og ved det tanken på dåpskjole. -Hadde vi sånt i familen? Sånn som går i arv? -Nei, det fantes ikke slikt i vår slekt.

På farens side hadde de en flott dåpskjole. Kjempegammel og veldig vakker! Det var bare det, at uken før min sønn ble født, så kom det en liten jente til verden , altså min sønns kusine. -Og, de hadde planlagt dåpen til akkurat samme dato.

Jeg er ganske løsningsorientert av meg, og kom da frem til at det var på tide at vi fikk vår egen dåpskjole i slekten, som kan følge slekters gang. Det var virkelig på tide.

Få dager etterpå var stoffbutikken besøkt, såvel mønster, søt engelsk blonde, bånd  og kappe i samme stil, pluss lyseblå silkebånd, som seg hør og bør etter tradisjonene, ble kjøpt inn. Bestemors eldgamle Pfaff symaskin ble lånt og jeg satte i gang!  Ung og med pågangsmot, jeg hadde ikke sydd så mye på egenhånd etter at jeg gikk ut av første året på sømlinjen på videregående.. som når jeg tenker meg om, ikke egentlig var så skrekkelig lenge siden.

Jeg hadde dårlig råd og sparsomt med utstyr ellers, så den dag i dag har dåpskjolen merker etter gråblyant, som jeg brukte for å tegne opp markeringer på stoffet. Selve mønsteret er forlengst borte. Jeg skulle gjerne hatt tak i det igjen.. nå som jeg kunne brukt det som utgangspunkt til andre søte små plagg..

Kveldstimer etter at babyen min sov hvertfall et par timer i strekk, ble brukt flittig.. Arvingen skulle døpes i kjole sydd med stor iver og stolthet av den unge moren.

Oktober 1988. På oldefarens bursdag, ble Morten Alexander døpt. Og jeg var skrekkelig stolt, både av den fine ungen min, og at dåpskjolen var sydd av meg. Vi fikk mye skryt den dagen!

                                                     Kjolen i (nesten) hele sin lengde.

                   Ermer i engelsk blonde, akkurat lange nok til å -nesten- dekke trøyeermet under.

                                      Blått silkebånd til lillegutt sin helt nysydde dåpskjole.

I juni 1990, ble lillebror Henrik Christopher døpt i samme kjole. Og i september 1997, døptes minstebror Erlend Nicholas også i mors hjemmesydde kjole. Engelsk blonde, lyseblå silkebånd, og navnene brodert på, med dato, i blått.  Vi hadde startet en tradisjon.


Årene går, og kjolen henger i skapet. Sammen med luen som hører til . Den er med på et par flyttinger, og følger alltid med, og henger sammen med kjoler og bunader i mitt klesskap.

I 2018, det året min eldste fyller 30, kommer nyheten.. et barnebarn er på vei. Min førstefødte skal bli far! For en glede! Det er så uvirkelig, og så velkomment! -så melder spørsmålet seg....har de tenkt å døpe barnet? Evt ha navnedag? Har min svigerdatters familie noen tradisjon på arvet dåpskjole?

Jeg formelig verker etter at dette barnebarnet skal få føre tradisjonen videre, og jeg håper på at jeg får se neste generasjon i kjolen jeg har sydd..

Svigerdatter forteller at de i utgangspunktet ikke følte noe behov for kirkelig dåp, men at de gjerne ville gjøre det for hennes mormors skyld. Altså barnets oldemor. Og på spørsmål om kjolen faren ble døpt i kunne være aktuell, er svaret at det vil de svært gjerne. Hurra! Den blivende moren syns tanken på at pappaens dåpskjole skal brukes av deres datter er koselig. -Det- syns den blivende bestemoren også!

Vel hjemme hentes dåpskjolen frem, og fotograferes med mobilen, og bilder sendes de blivende foreldre. Stor begeistring i begge leire! Bestemor begynner å planlegge innkjøp av silkebånd, som skal byttes ut for lillemor som skal komme.

                                                       Luen har fått rosa silkebånd.


Den etterlengtede lille jenten kommer, og bestemoren har noen planer om å freshe opp dåpskjolen litt, i tillegg til å bare bytte farge på silkebåndene.

Jeg har blitt enda mer opptatt av tradisjoner, og er langt inne i research på bunader og andre tradisjonsplagg, og har i den forbindelse forelsket meg i de gamle dåpsluene og dåpssmekkene i silkebrokade med sølvbånd og perler på.  Jeg skjønner at det tradisjonelle røde muligens blir litt i meste laget for det moderne unge paret.... Akkurat fordi jeg selv tenkte slik da jeg opprinnelig sydde den søte kjolen i engelsk blonde. Den gangen på 80-tallet var rysjer og puffermer og tung thai-silke veldig populært.. men jeg syns det ble litt "mye" på et lite barn, og ville gjerne ha det mer tradisjonelt, enkelt og tidløst. Derav ble kjolen slik den ble den gangen.

Men i håp om at meningene bak, og symbolikken i de enda eldre skikkene, med rødt og sølv som beskyttelse for den lille, ville kunne bety mer enn den klassiske rene og pene, så startet jeg på både lue og smekke... i rødt... med sølv....(noe jeg hintet om her )  Jeg hadde en mistanke som sagt, om at dette kunne bli i meste laget, så jeg startet også på et likt sett i kremhvit silkebrokade...

Det nærmet seg ferdigstillelse av de små brokadeplaggene, så slo det meg; -enn om det bare ikke slo an i det hele tatt!?  Enn om alt dette håndsømsarbeidet var aldeles bortkastet?  Jeg måtte spørre! Var dette noe de kunne tenke seg å bruke? Ansiktsuttrykket til den ferske moren sa i grunnen det jeg trengte å vite.. Hun hadde sett for seg det enkle hvite, med de rosa båndene..og planer for pynting av lokale og kaker tilsa at det nok var et tema hun ønsket å følge. I 2019 er de unge foreldrene som oftest ikke så begeistret for kulturhistorie og husflid, akkurat slik det var for meg, den gangen faren skulle døpes. At de voksne ikler seg bunad er helt en annen sak. Full forståelse for det!

Men, jeg hadde likevel lyst til å tilføre noe gammelt tradisjonelt, om enn i det skjære, rene hvite. Og en annen tradisjon dukket opp i hodet mitt. Etter gammelt , i litt andre kretser enn i bondekulturen, ble dåpskjoler ofte sydd av morens brudekjole. Det er noe med at plagg som har blitt brukt i en hellig handling, har blitt velsignet, og denne velsignelsen overføres til barnet i den hellige handlingen å bli døpt. Dette var noe som ble brukt -både- i bondekultur og bykultur. Foreldrene til mitt barnebarn er ikke gifte, så ingen kjole å sprette opp der.. men jeg selv ble gift bare halvannet år før barnebarnet vårt ble født. Og hvilken velsignelse det har vært for meg, så vil jeg gjerne videreføre det til dåpen av mine barnebarn!

Når tiden nå gikk, og barnebarnet også ble litt eldre enn mine barn var da de ble døpt, så begynte også den originale kjolen å bli litt knapp i størrelsen! Hvilket sammentreff! Da -måtte- jo bestemor fikse på den, av praktiske hensyn også.. så hvorfor ikke liksågodt pynte litt i tillegg <3 :D ?

Først og fremst måtte lukkingen bak i nakken gjøres noe alternativ. Jeg sydde på hvite silkebånd til knytting, i tillegg til de trykknappene som allerede var der. Knytting gir større frihet når det kommer til å variere størrelse på halsåpningen. Praktisk!

Den originale kneppingen.

                             Påsydde hvite silkebånd, gir fleksibilitet i forhold til størrelse i halsåpning.


Brudekjoleblonden klippes i passende stykker. En del syes på, på innsiden av blondekanten på luen.

Håndsøm kreves for påsying av blondekant inni luen.

Den får et litt annet preg med den tyllblonden inni, og forlenges så den passer et større dåpsbarn.

Jeg syr også en vel tiltrengt underkjole. Den aller første underkjolen var av hvit silke, og var både glatt og kald for et lite barn å bæres i... Så en ny underkjole i hvitt bomullslerret syes. Med kappe av bestemors brudeblonde i tyll, nederst, og samme blonde lages til ermer på den nye underkjolen.

Både kappen nederst, ermene og blondekanten på innsiden av luen, titter frem som forlengelse i det visuelle uttrykket i forhold til den originale kjolen.

Forlengelser og fornyelser, gir et eldre og tandrere preg.

Ermene får en visuell forlenging ved tyllblonden på underkjolen.

Sånn ser endelig kjolen ut i ny versjon.

Kjolen får et litt mer antikt preg, den blir forlenget i alle kritiske ender, og den blir om mulig enda lekrere å se på.  Vinn-vinn-vinn!  

Her sees tyllblonden som forlenger luen frem i pannen, og ermet som nå rekker til barnets håndledd.


Skjønne lille Mathilde bæres til dåpen, i kjolen som ble sydd av bestemoren, for vel 30 år siden. En tradisjon har blitt overført til andre generasjon, og håpet er at det skal fortsette i mange mange generasjoner etter dette <3 !

Tyllblonden rammer inn ansiktet på en fin måte, nå som den kommer lenger frem.

Nok en gang står jeg med min sønn ved en døpefont, med samme dåpskjole, nå på lille Mathilde.


Nå skal jeg bare lage en "instruksjon" for vedlikehold, bruk, og hvordan skifte bånd, for kommende generasjoner. En dag, der fremme, vil kanskje oldebarn og tippoldebarn bruke kjolen og luen.. Da har de historien her.  Da er min hilsen til dem; Takk for at dere bringer tradisjonen videre! <3

Takk for at du ville lese!

A <3