Helt fra jeg tenkte ut dette navnet på bloggen, Saum og Spøt, fordi jeg syns det klang så bra, så har jeg lurt litt på noe.
Jeg lurte på om jeg egentlig hadde helt rett til å legge beslag på "spøt"-delen der altså....
Jeg -kan- jo strikke, men strikker jeg nok? Er jeg flink nok?
Jeg vil si at jeg har grublet litt, og følt at mine spøte-gener kanskje ikke "rakk helt opp".. (heh, no pun intended!)
Men, så var det jo disse greiene vi ble underlagt i 2020 da... jeg orker ikke verdige det med å nevne noen av ordene.. men du vet... Det ble jo en del hjemmetid, og våren gikk til med å lage "Bergens-bunad" til barnebarnet .. (det blir et helt eget innlegg!)
Så gikk sommeren, og så kom høsten.
Min gode venninne Siren, som aldri har påberopt seg å være noen spøtakjerring, men derimot er en reser på hekling.... Plutselig! Plutselig, hadde hun begynt å strikke! Genser! Med raglanfelling!!! Jammen, altså.. det var jo superinspirerende!
Ikke lenge før hadde jeg sett et tv-program med mannen her hjemme, der en skikkelse hadde på seg en vakker strikket kofte, hvorpå jeg sier at jeg skulle ønske jeg kunne strikke sånt....
Min kjære Tom kjenner meg tidvis bedre enn jeg gjør selv, og han så bare på meg, stille... med et meget spørrende blikk, men uten å si noe.. Så jeg svarte likeså godt selv; "det kan jeg vel sikkert få til!" " Men ikke nå, kanskje en gang senere..."
Som jeg har sagt så uendelig mange ganger før i mitt liv, og måttet spise i meg... så føyer strikkingen seg inn i rekken av ting jeg mente andre kunne ta seg av bedre enn meg... men som jeg til slutt ender opp med å hoppe i likevel...
Nå skal det sies at jeg for en gangs skyld bestemte meg for å starte forsiktig! Jeg ville pusse rust og støv av noe jeg prøvde å lære meg for ca 10 år siden; å strikke sokker!
Så, garn og pinner kommer på plass, jeg leiter opp gamle oppskrifter, og fordundre meg så er et strikkebilag i bladet Familien akkurat da :O Så inspirasjonen får drahjelp!
Jeg har kjempelyst å lære meg sånn hælfelling som min bestemor gjorde.. jeg kaller det skråfelling.. den andre, "firkantfelling" som jeg kaller den, har jeg fått til før.. men jeg syns den skråfellingen er så fin da.
Planen er at dette skal bli sokker til min kjære mann, men jeg advare ham om at dette kan ta tid, om det i det hele tatt -blir- sokker utav det!
Bråtet er jo greit, men så kommer hælen... jeg klarer første steg med å felle skrått, men klarer ikke å plukke opp igjen riktig til at det blir en hæl. Så jeg finner frem gammel kunnskap, og får til firkantfelling. Rustne strikkeferdigheter, høye skuldre, tungen beint i munnen og knapt så pusten går.. det tar tid, men mannen før sokker.. på en måte.. :D de er vide, og gaper litt i en feilslått tåfelling, men de er laget med stor innsats, og mannen er stolt og glad!
Da våger jeg meg på et par til. Med litt mer erfaring i bagasjen, så går disse faktisk enda bedre. Med forbedret tåfelling og litt strammere strikketeknikk, så tok de også littegranne kortere tid!
Nå var jeg klar for å lage sokker til barnebarnet. Det er jo ingenting som kan trigge mestringsfølelsen slik som å strikke små plagg.. det går jo så fort ! Så to sokkepar i str 24 blir gjort unna. Da blir jeg så tøff at jeg kjøper garn til sokker til to av de voksne sønnene mine. Det blir julegave...som strikkes en gang på nyåret.. for NÅ, nå skal jeg ha laaaaange strømper til meg selv! Med tynt garn og tynne pinner!
Hu hei... oppskrift, check! Garn, check! Pinner, check! Pågangsmot, check!
Og lårlange lyseblå langstrømper strikkes med to rette og en vrang, ribb heter det visst, felling i midtlinjen bak, med maskemarkører og måling, hæl felles og fot strikkes og tå felles.... WOW! Jeg har blitt en strømpespøtakjerring! Hurra! Stolt som bare det.. Strømpe nr to blir til mellom at jeg også begynner et nytt prosjekt til barnebarnet!
Da var turen kommet til den koften jeg så på tv.... og blikket fra min mann, og mitt "Pippi-øyeblikk"!
Jeg heiv meg på nett, søk: "kofte".... og fant noen vakre noen.. på tilbud! Og jeg bestilte.. og fikk litt knuter i magen... uuuæææhh.. hva har jeg gjort nå da? Litt bråkjekt å starte med kofte i tynngarn med rundfelling og mønster, og knappestolpe..i str L?
Jeg tenkte på barnestrømpene, og tok til vett... Bestilte en pakke til barnekofte, og tenkte; dette blir fin julegave til lillemor! Men først trengte hun nisselue!
SÅ frem mot jul, ble det ribbestrikkede laaaaange lyseblå strømper til meg.. akkurat perfekte til å sitte i sofaen med, og se Tre nøtter til Askepott...
Koften til barnebarnet hadde noen prøve-feile-runder, så den ble ikke ferdig til jul. Men hun var like hoppende glad for den i januar <3
I februar startet jeg mer forsiktig med en rundfellet genser, til meg selv. men pusegarn og tjukke pinner! Det gikk fort, men var et herk å rekke opp når jeg gjorde feil. For rundfelling på genser er annerledes enn på kofte ...
Dessuten var jeg så tøff at jeg endret på det flerfargede mønsteret i bærestykket... jepp, blir tøff når jeg begynner å fatte hva det går i. Og genseren ble ferdig på ca 3 uker... det er en bragd til meg å være!
Sønnenes julegavesokker ble laget innimellom, og plutselig fant jeg noe strømpegarn jeg hadde kjøpt i et øyeblikks overmot for 10 år siden... da måtte jo mannen få ett par til.. og nye par til sønnene ble startet på....
Da slo det meg! De bunadsstrømpene, som jeg trodde jeg måtte knegå venner for å få hjelp til å rekonstruere... (for jeg driver jo med sånt, bare med saum, ikke så mye spøt...)
Kanskje jeg rett og slett nå hadde begynt å skjønne så mange strikkekoder at å rekonstruere bunadsstrømper var innen rekkevidde?
Jeg må jo faktisk lage en helt egen oppskrift! Snakker meg om ...
Bilder studeres, oppskriftshefte for bunadsstrømper granskes, jeg teller, regner, tenker, skriver ned, tegner, blar att og fram, tenker mer, regner mer, studerer bilder med lupe, funderer ut kombinasjoner av ulike oppskrifter som brukes som utgangspunkt.. og starter! Strikker, fletter og perler, rekker opp, strikker på ny, strikker for langt, rekker opp... og er på vei! Og har fått gode tilbakemeldinger fra folk som har greie på det!
Så nå, nå kan jeg med rette bære navnet på bloggen, på instagram og på min lille geskjeft. "Saum og Spøt" , der har du meg! Nå er jeg både sykåne og spøtakjerring, og kjempestolt av det!
Nok et "det kan jeg ikke, det skal jeg aldri gjøre, det må noen andre ta seg av"-steg er tatt. Visst kan jeg! Og det jeg ikke kan til nå, det kan jeg lære!
Så hva er det neste?
Følg gjerne på instagram https://www.instagram.com/saum_og_spoet/
Den som lever får se :D !!!
